Jeg skal her forsøke å gjøre rede for hovedstrømningene i middelalderens syn på frelse i Vest Europa, og diskutere klostervesenets rolle i lys av dette. Jeg skal se på selve begrepet frelse, hvor det har sine røtter, og følge utviklingen av begrepet. Var det ulike strømninger i synet på frelse i middelalderen? Og hvordan kom dette til uttrykk, både hos høy og lav. Var frelse noe folk flest hadde en oppfatning om, og skilte denne seg fra den som overklassen hadde? Klosterbevegelsen er også viktig i denne sammenheng. Munkenes første plikt var å be for egen slekts frelse, derfor den utstrakte praksis i adelsfamilier å overgi barn til et liv i klostrene. Etter at dette ikke var ønsket av klostrene mer, mye p.g.a. et økt ønske om ytterligere avsondring fra utenverden, var det yngre sønner og døtre som fikk jobben å be om frelse på vegne av slekta. Og derfor donerte adelen så mye rikdom til klostrene. Det er bakgrunnen for at klostrene grodde opp som paddehatter over alt, og at de ble så rike på gods og gull. Om adelen satset sterkt på å oppnå frelse for sine egne, kunne vanlige folk bare håpe at disse ypperste lederne ville bli til gavn for hele lokalsamfunnet. Selv hadde de ingen innflytelse, verken på jorden eller i himmelen.

Hva er frelse?

Vi ser nå en oppblomstring av pilegrimsvandringene. Det nye nå er at det ofte er protestanter som deltar i disse, ikke bare katolikker som før. Pilegrimsvandringene har røtter i helgendyrkelsen som først slo skikkelig ann i Norge etter saliggjøringa av kong Olav Haraldsson, nå bedre kjent som St. Olav. Det er viktig å huske at i middelalderen var intet uten Gud. Det var ikke som mange tror i dag at man kanskje ikke var så religiøse og at det mest var utenpå som i dag. Mange som er interessert i middelalderen har kanskje et fjernt forhold til kristendommen, og ønsker ikke at denne delen skal få noen særlig innflytelse under middelalderfestivaler. Men uten det religiøse aspektet, blir bare middelalderfestivaler rene draktparader, en mulighet til å vise seg fram i drakt og med våpen. Dimensjonen blir tom og uhistorisk.

I middelalderen var både levende og døde en del av en helhet. Både levende og døde sto sammen om det store arbeidet med å sørge for at flest mulig fikk del av frelsen og kunne møte skaperen på dommens dag. De som døde forsvant ikke. De var en del av samfunnet på lik linje med de levende, og ekstra gode mennesker kunne sågar gå i forbønn for de levende. Gud var utrolig stor og mektig. Og like lite som et vanlig menneske kunne henvende seg direkte til kongen, kunne han eller hun gjøre det overfor Gud. En trengte mellommenn og kvinner, og det var i denne sammenhengen helgenene kommer inn. De var Guds venner, var i nærheten av Gud, og hadde muligheten til å komme Gud direkte i tale. Om et vanlig menneske da ba og eller ofret til en helgen, kunne denne ta det opp med Gud. Alle mennesker levde i denne vissheten, uansett om de var fattige leilendinger eller en del av hoffet. Ja kongen sjøl var også en del av dette fellesskapet hvor alle hadde sin jobb å gjøre. Man ga og fikk, og jo mere en gav, jo mere fikk man.

Torsdag 17.9. hadde foreningen sin første hygge og aktivitetskveld.

004 1 (225 × 300)

BUEMAKERKURS – helga 24.-25.10. holder Per Onsrud kurs i å lage bue selv.

Teltleiren 2,aug 09

Her kommer vi med aktivitetene utover mot jul…:

Birkebeinere,april 09

Foreningen har stilt opp på ekte birkebeinerskiskyting på Lillehammer.

Her må vi høre hvor mange som er interessert først….

Den 1. og 2. april (onsdag og torsdag)kl 1800 holder foreningen kurs i hvordan man syr middelalderklær.