Vi ser nå en oppblomstring av pilegrimsvandringene. Det nye nå er at det ofte er protestanter som deltar i disse, ikke bare katolikker som før. Pilegrimsvandringene har røtter i helgendyrkelsen som først slo skikkelig ann i Norge etter saliggjøringa av kong Olav Haraldsson, nå bedre kjent som St. Olav. Det er viktig å huske at i middelalderen var intet uten Gud. Det var ikke som mange tror i dag at man kanskje ikke var så religiøse og at det mest var utenpå som i dag. Mange som er interessert i middelalderen har kanskje et fjernt forhold til kristendommen, og ønsker ikke at denne delen skal få noen særlig innflytelse under middelalderfestivaler. Men uten det religiøse aspektet, blir bare middelalderfestivaler rene draktparader, en mulighet til å vise seg fram i drakt og med våpen. Dimensjonen blir tom og uhistorisk.

I middelalderen var både levende og døde en del av en helhet. Både levende og døde sto sammen om det store arbeidet med å sørge for at flest mulig fikk del av frelsen og kunne møte skaperen på dommens dag. De som døde forsvant ikke. De var en del av samfunnet på lik linje med de levende, og ekstra gode mennesker kunne sågar gå i forbønn for de levende. Gud var utrolig stor og mektig. Og like lite som et vanlig menneske kunne henvende seg direkte til kongen, kunne han eller hun gjøre det overfor Gud. En trengte mellommenn og kvinner, og det var i denne sammenhengen helgenene kommer inn. De var Guds venner, var i nærheten av Gud, og hadde muligheten til å komme Gud direkte i tale. Om et vanlig menneske da ba og eller ofret til en helgen, kunne denne ta det opp med Gud. Alle mennesker levde i denne vissheten, uansett om de var fattige leilendinger eller en del av hoffet. Ja kongen sjøl var også en del av dette fellesskapet hvor alle hadde sin jobb å gjøre. Man ga og fikk, og jo mere en gav, jo mere fikk man.

Helgenkulten sveiset folk sammen. Den var ikke bare et redskap for et svakt kongehus for å legitimere retten til å herske, eller for at kirken skulle få skikkelig fotfeste i Norge og på Island. Både i Norge og på Island gikk man over fra et høvdingstyrt samfunn med en gavekultur, til et politisk føydalstyrt samfunn. Man gikk over fra at høvdinger, og i teorien alle frie menn, valgte seg en hersker, til at herskeren var innsatt av Gud og hadde fullmakt til selv å fritt velge seg sine menn som skulle styre lokalt. Denne føydale modellen ble gjennomført i økende grad både i Norge og på Island etter slaget på Stiklestad, og både Norge og Island hadde forlatt gavekulturen da helgenkultusen slo igjennom. Lokale stormenn ble rikere når de ikke måtte bruke sine rikdommer på gaver, og kunne i sterkere grad bidra til bygging og utsmykking av kirker, og til selv å delta aktivt i helgenkultusen.

Ut over middelalderen, og særlig rundt år 1100, utviklet det seg en ny åndelighet, mer individualisert, med personlige valg og ansvar for den enkelte. Dette faller sammen med utvikling av byene og bystatene lenger sør i Europa. Men også med utvikling av et borgerskap som ikke bare får økte materielle ressurser, de vil også øke sin del av de åndelige verdier. En utvikling der økonomisk vekst, nye handelsveier og økt produksjon fører fram mot et stadig sterkere borgerskap. Personlig ansvar og privat eiendomsrett krever et personlig ansvar og eiendomsrett også til egen tro og til forholdet til Gud. Handelen utvider menneskets horisont, og gjør dem åpne for forandringer, også på det åndelige plan. Byene blir da som Weinstein og Bell sier det ”the great theater of change”.

En følelse av hjelpeløshet er noe alle følte i middelalderen med jevne mellomrom uansett rang, og en motvekt mot naturens og menneskers uforutsigbarhet kan finnes i bl.a. helgendyrkelsen. Det fantes et kristent fellesskap både levende og døde var en del av. Gjennom dette fellesskapet kunne en få kraft og hjelp mot onde makter og Guds uransakelighet, og en motvekt mot føydalherrenes ofte vilkårlige måter å herske på. St. Olav ble et forbilde både for kongene og for vanlige folk, og et ideal kongen både ble målt etter og måtte leve opp til.

Helgendyrkelsen utfordret også kirken. Også den måtte leve opp til de idealiserte helgenbildene, og helgenfortellingene ble noe vanlige mennesker kunne måle de geistlige etter, en usagt kritikk som var til stede hele tiden.
Pilegrimsferdene, både til Nidaros og andre steder har de siste årene fått et oppsving.
Kanskje dette igjen er et uttrykk for et folkelig syn på menneskets forhold til det guddommelige. Når det kommer til stykke er vi kanskje ikke så forskjellige fra middelalderens mennesker likevel.