Jeg skal her forsøke å gjøre rede for hovedstrømningene i middelalderens syn på frelse i Vest Europa, og diskutere klostervesenets rolle i lys av dette. Jeg skal se på selve begrepet frelse, hvor det har sine røtter, og følge utviklingen av begrepet. Var det ulike strømninger i synet på frelse i middelalderen? Og hvordan kom dette til uttrykk, både hos høy og lav. Var frelse noe folk flest hadde en oppfatning om, og skilte denne seg fra den som overklassen hadde? Klosterbevegelsen er også viktig i denne sammenheng. Munkenes første plikt var å be for egen slekts frelse, derfor den utstrakte praksis i adelsfamilier å overgi barn til et liv i klostrene. Etter at dette ikke var ønsket av klostrene mer, mye p.g.a. et økt ønske om ytterligere avsondring fra utenverden, var det yngre sønner og døtre som fikk jobben å be om frelse på vegne av slekta. Og derfor donerte adelen så mye rikdom til klostrene. Det er bakgrunnen for at klostrene grodde opp som paddehatter over alt, og at de ble så rike på gods og gull. Om adelen satset sterkt på å oppnå frelse for sine egne, kunne vanlige folk bare håpe at disse ypperste lederne ville bli til gavn for hele lokalsamfunnet. Selv hadde de ingen innflytelse, verken på jorden eller i himmelen.

Hva er frelse?
Frelse kommer fra latin, salvatio, og er det endelige målet for enhver kristen. Det motsatte av frelse er fortapelse, condemnatio. I bibelen er spørsmålet om frelse helt sentralt. Arvesynden kom inn i verden da Adam og Eva syndet og mottok eplet fra kunnskapens tre av slangen, d.v.s. djevelen. Dette kan vi lese i 1. mosebok. Ved dette kom ondskapen inn i verden, sammen med døden og fortapelsen. Lidelse og død var sentrale temaer i kristendommen, og ”Kristus innfridde Adams gjeld til Gud, og med sitt blod utslettet han fortidens synd.” Kristus skulle frelse mennesket fra arvesynden ved sin korsfestelse og død. Ved den påtok han seg all verdens synd, og ga menneskene muligheten til å gjenoppstå på dommens dag. Som det heter i 1. Johannes bre 4.16. ”Er vi i Gud og Gud i oss”.

Augustins verdensbilde.
Ingen har som kirkefaderen Augustin, st. Augustin senere, formet middelalderkirkens syn på Gud og frelsen. I det verk han skrev tidlig på 400 tallet, Civitas Dei, Guds samfunn, forklarer han helt konkret hvordan et menneske skal oppnå frelsen. Det er en himmelsk og en jordisk del, og to samfunn, et godt og et ondt, og spenningen mellom disse kreftene er det som driver historien framover. Midt i mellom disse kreftene fantes det enkelte mennesket. Som mennesker minner vi om Gud, og vi er en del av Gud. Vi er som det står i Gamle Testamentet, skapt i Guds bilde. Augustin mente også at vi som mennesker var i stand til å forstå sannheten og gjøre det gode. I hvert menneske finnes det en del av Gud, mente Augustin. I diskusjonen om individets frihet og vår valgfrihet sa at han kun frelsen er den virkelige friheten. Først når vi når frelsen er vi virkelig frie. Og når kunne folk oppnå frelsen? Fri vilje,til å velge frelsen, fornuft og kjærlighet var de tre elementene som måtte til for at et enkeltmenneske ble del av Civitas Dei.

St. Augustins hovedverk Civitas Dei, lærte kirkens menn opp til hvilken verden de var en del av. I tillegg til Civitas Dei, Guds samfunn, som besto av Gud, de gode englene, de rettferdige herskerene, paven og de fleste innen kirken, fantes det også en motsats, Civitas Terrennna, eller Diaboli. Dette var de ondes samfunn, som besto av djevelen, de onde englene, tyrannene, onde mennesker og til og med enkelte innen kirken. Disse to samfunnene gjennomsyret hele verden folk levet i, og det var en stadig kamp disse kreftene imellom. Både her på jorden og oppe i himmelen.

De klassiske kjennetegn for Guds samfunn, var ønsket om Justitia, rettferdighet, Obedienta, lydighet, humitas, ydmykhet og ikke minst Amor Dei, kjærligheten til Gud. Dersom det enkelte mennesket fulgte denne veien, ville det få fred (Pax) og i siste instans, i dødens øyeblikk, nå det endelige målet – salvatio, frelsen.

Det motsatte var altså slik det ondes samfunn var oppbygd, og hvor idealene var annerledes. Der var det Inobedientia, ulydighet, og Superbia, overmot som var idealet, og en annerledes kjærlighet, Amor Sui, egenkjærligheten rådde. Det betød kjærligheten til seg selv, til kjødet og dets lyst, og dette førte til ufred og disharmoni i det enkelte mennesket. Og til slutt var det ingen vei utenom, Condemnatio – fordømmelsen og fortapelsen ventet…

Dette var bakgrunnen for teologenes tolkning av frelsesbegrepet i middelalderen. Sammen med dette hadde Augustin også sterk påvirkning på oppbyggingen av makten i middelalderens samfunn. For et slikt Guds samfunn var, i følge Augustin, ledet av en konge, en rettferdig fyrste, en Rex Justus, som ledet den verdslige delen, og Paven som ledet kirken. Til sammen var dette Guds samfunn, og disse to delene var uadskillige og begge to skapt av Gud sjøl. Disse to delene fikk betegnelsen Regnum (kongsmakten) og Sacerdotum (kirken), og konfliktene mellom disse to var mye av drivkreftene som drev samfunnsutviklingen i middelalderens samfunn framover.

I tidlig middelalder var kongene sterke og få, og konger som Karl den store kontrollerte enorme områder, og var helt enerådende innenfor sitt område. Kongen var derfor den som ble salvet av Guds stedfortreder, og den som på vegne av hele sitt folk skulle sikre frelsen som et kollektivt anliggende. Det enkelte individ kunne ikke gjøre stort. Gjeldende teologi sa at et liv i ”verden”, d.v.s. et liv alle utenfor klostrene levde, ikke ville føre til frelse. Skulle man kunne nå frelsen, var den beste måten å avsondre seg fra verden. Og klosterbevegelsen, fra dens spede begynnelse i Egypt til den eksplosive veksten fra 8-900-tallet, hadde som formål å gi de virkelig troende muligheten til å nå frelsen i et liv i bønn. Og i avsondrethet fra verden.

Og da storbønder, adel og etter hvert kongsmakt både finansierte klostre og andre gudshus på 8-900 tallet, var begrunnelsen et ønske om forbønn og frelse. For til å begynne med, før den Gregorianske reformen, var disse klostre og kirker for det aller meste i praksis eid av lokale storbønder og adelige. Man ga bort jord, fikk satt opp bygninger, og så til at det var noen i slekten som ble prester eller abbeder i disse gudshusene. Stillingene gikk i arv, og hele eiendommen, selv om den offisielt var kirkegods, var styrt av disse slektene. Men den viktigste grunnen til at man i utgangspunktet var villig til å gi fra seg både gård og grunn, var frelsen. Ved å få opprettet et kloster ville munkene be for giveren og dennes familie, faste bønner til Vår Herre om nåde for giveren, bønner om at han eller hun måtte nå Herrens herlighet på kortest mulig tid. Munkene skulle be for giveren og hele hans slekt, og ofte noen navngitte avdøde personer også. Føydalssamfunnets herskere følte ansvar for egen familie og slekt også i døden. Gud var som en føydalherre, og en måtte gjøre hva som var mulig for å nå fram til Ham.

I føydalsamfunnet ville man bruke kontakter, slektsbånd for å få herskerens øre. Så også i forhold til Gud. Der gikk man via de som hadde Guds så å si daglige øre, dvs engler, kirkefedre, helgener. Man ba og ofret til slike for å få dem til å gå i forbønn for en hos Vår herre. Almisser var et uttrykk for menneskers medfødte skyld, arvesynden som gjorde oss alle til syndere fra fødselen av. Adam og Evas fall førte menneskene ut av paradiset og inn i synden. Og forstanden var roten til alt ondt. Syv ting var roten til alt dette onde, grådighet, mismot, dovenskap, hor, sinne, æresyke og ikke minst hovmod, som kanskje ble sett på som den verste synden. For det var englenes hovmod som hadde ført til deres fall, og Lucifer var den mest hovmodige av alle. For å seire og oppnå frelsen, måtte man være ydmyk, og innse sin plass her i verden. Ydmykhet ville føre til færre kriger, mindre vold og et bedre samfunn, mente datidens teologer. Og i motsetning til tidligere tiders æresbegreper der en skulle øke familiens og egen ære, ofte gjennom drap, skulle en nå ved hjelp av ydmykhet øke sin æreskapital hos Gud. Dette var nye og vanskelige tanker for et ærelystent aristokrati. For å få bukt med synden, ble skriftemålet innført. Mennesket skulle skrifte overfor presten, og bli pålagt en bot som sto i samsvar med syndens omfang og den enkeltes intensjon. Derfor ble synden også et langt mer konkret begrep for middelalderens mennesker, og dette er i samsvar med den generelle individualiseringen av samfunnet fra 1100 tallet av. 1200 tallet så en klar dreining fra kloster til lokale kirkebygg når det gjaldt det religiøse liv i Europa. I tillegg til å være sentra for bønn, var også klostrene blitt sentra for relikvier av hellige personer, og klostrene ble utsmykket med gull, sølv og dyrt klede for å tjene Herren på vegne av hele befolkningen. Et rikt utsmykket kloster, og senere kirke, æret Gud.

På 1100-tallet begynte man mer å fokusere på syndens objektive natur og gi straff og botsøvelser basert på syndens objektive natur i seg selv. Det ble viktigere å vurdere synderens intensjon med den syndige handlingen. Slik kunne botsøvelsene bli mer individualisert og tilpasses det enkelte mennesket. Enkeltmenneskets personlige ansvar for å gjøre gode gjerninger og motstå synden, var en del av denne nye teologien som også hang sammen med kirkens ønske om å nærme seg det enkelte mennesket som individ. Og fra å mene som mange teologer mente tidligere, at et liv i ”verden” var nødt til å føre til et liv i synd og manglende muligheter for frelse, fikk man nå et mer inkluderende frelsessyn. Vanlige folk fikk et mer personlig ansvar for egen frelse. Det kommer jeg mer tilbake til.

Helvete:
Helvetesbegrepet var også under utvikling. De verste synderne falt ned i helvete, men det var håp for de som ikke ble tatt rett opp i himmelen med en gang. Det fantes et tredje sted, det som utviklet seg til skjærsilden, en slags himmelens ventegård. Her ville de ulike sjelene bli lutret for å kunne tas inn i himmelen og Guds evige lys. Og det var dette stedet det fantes muligheter for å slippe, eller i det minste kun ha et kort opphold i. Strategien for en kristen ville da være å si bønner, gi almisser til de fattige, bidra til kirkebygg og dra på pilegrimsreiser. Slike gode gjerninger var effektive for å sikre Guds velvilje. En annen effekt av teorien om skjærsilden ble følelsen av ansvar for tidligere slektningers muligheter for frelse. Ved å be for dem, gi gaver, almisser osv, kunne en ikke bare sikre sin egen sjels frelse, men også frelsen for de som for lengst var døde. Forbønn for døde ble mer og mer viktig, og donasjoner til kirker og klostre hadde ofte dette som en klar forutsetning for gaven. Dette kulminerte da Clunybevegelsen fikk ideen om å samle alle dødsmessene til 2. november hvert år. Clunybevegelsen ble oppkalt etter det viktigste klosteret fram til 1100-tallet, klosteret i Cluny. Og den munk som senere ble pave Gregor 7. ble valgt i 1073. Hans viktigste ankepunkt mot verdslig øvrighet var at den blandet seg inn i kirkens arbeid. Pave Gregor 7 gikk hardt ut mot simoni og det at verdslig myndighet utnevnte biskoper og prester. Simoni, at man kunne selge og kjøpe kirkelige embeter skulle være forbudt. Det var kun paven som skulle ha den rett. Og den siste tingen han kjempet for var sølibatet, at prester ikke skulle kunne gifte seg. Denne konflikten mellom verdslig og kirkelig makt ble kalt investiturstriden. Den Gregorianske reformen krevde også full kontroll over alle kirkebygg, samt hvem som skulle ha geistlige stillinger innen kirken på alle plan. Investiturstriden var en kamp mellom verdslig og geistlig makt om hvem som skulle kontrollere kirken, en kamp om overhøyhet i Guds samfunn.

Endringer.
På 1100-tallet gjennomgikk klosterbevegelsen en omfattende endring.
Rundt år 1000 hadde fattigdomsbegrepet og ønsket om total avsondrethet begynt å avta innen klosterbevegelsen. Nå tok de konsekvensene av å leve innenfor føydalsamfunnet. De aller fleste munker var av adelig avstamming og hadde fått en ridders opplæring fra barnsben av. Klostrene ble stadig mer utsmykket, alt arbeid på marken ble avvist, en var da ikke av fattigfolk. Kun fattige måtte arbeide for å overleve, ofte på randen av sult. Adelens liv var helt på toppen av pyramiden. Klostrene og kirkenes rikdom og makt adskilte seg ikke fra den verdslige adelen. Både klesdrakt, smykker, mat og drikke fulgte dette mønsteret. Munkene ble oppvartet av lekfolk tilknyttet klostrene på lik måte som ellers i samfunnet.

Tidligere hadde kongene hatt rett til å utnevne biskoper, og klosterledere. Etter sentralmaktens kollaps var denne retten tatt av lokale føydalherrer. De som ble utnevnt var i slekt med føydalherrene. Man ga embeter i gave til sine egne, og sikret på den måte kontinuerlig kontroll over både kirkeeiendommer og inntekter av disse. Dette ble et stadig større problem for kirken, som så at lojaliteten hos lokal geistlighet mer lå hos den lokale herre enn hos Gud.
Motreaksjonen gikk både mot den store oppsamlingen av rikdommer, at de geistlige levde som resten av adelen, at fattigdomsidealet var forlatt, at det trygge mette livet fjernet de geistlige fra Gud. De levde med koner eller friller, og kravet om et mer askese og sølibat kom.

Det ble også sagt at satan hold menneskene fanget i trelldom med maktmidler som mat og drikke, krig, gull og kvinner. Så om kirken skulle bli ren måtte den frigjøre seg fra dette livet.
Og lik en ridder som i denne verden sto for kirkens beskyttelse med sine våpen, sto munkene i spissen for å holde Guds vrede unna menneskene. Å utsmykke kirker og klostre var for å vise verden hvor stor Gud var, man priset Gud ved å bruke gull, sølv og klede for å dekorere disse gudshusene som også var blitt oppbevaringssteder for relikvier av hellige menn og kvinner.
Og munkene var viktigere enn andre geistlige, siden de var renere overfor Gud, hadde de også større makt på vegne av mennesker overfor Gud, og det var en langt bedre investering å donere eiendom og verdigjenstander til klostre for å få dem til å gå i forbønn hos Gud. Dette førte til at klostrene ble utrolig rike, og fram til reformen på 1100 tallet hvor makten gikk fra klostre til katedraler, var det i klostre en fant den vakreste og rikeste utsmykkingen.

Korstog:
Fra 1096 ble det også en annen vei til frelse.
Da pave Urban II på et møte i Clermont mante til kamp mot de vantro som hadde tatt kontroll over Jerusalem og fødselskirken, så han for seg et profesjonelt korstog bestående av soldater. En ridder kunne nå ved å ta korset, bli en væpnet pilegrim for Herren. Endelig kunne ridderstandens liv og mening, nemlig det å være profesjonelle krigere og lyde en føydalherre, få et nytt innhold. Ved sverd skulle de nå beskytte Guds rike på jorden mot de vantro.
En ridder skulle være gavmild, sjenerøs, og være lojal inntil døden overfor hans lensherre.
Og faktisk kan en se at føydalismens underdanighetsmønster kommer til å prege det geistlige liv. Å knele, barhodet med hendene mot hverandre, var måten en ridder møtte sin føydalherre.
Og slik skulle alle møte den øverste av alle føydalherrer, Gud sjøl.

Og belønningen var enorm. Full avlat for alle tidligere synder samt en sikker plass i paradis. Det er ikke rart oppfordringen til å dra på korstog tok av. Det virker som om det hele kom ut av kontroll, og at geistligheten helt klart hadde undervurdert allmuens behov for frelse. Her var det endelig en mulighet også for vanlige folk å oppnå frelsen, enhver kunne ta korset og dra til det hellige landet. Og det ene korstoget etter det andre dro sørover fra Europa. Og ridderstanden kunne gjøre det den både kunne og likte best, sloss med våpen i hånd, og det for Herren, og attpå til ha frelsen i sikte. Pave Urban II sa at alle som døde under korstoget, uansett om vedkommende nådde fram til det hellige landet eller døde under veis, var sikret frelsen og et evig liv i paradis. Om man drepte vantro for Gud, var det ikke synd, men en god gjerning i Hans navn. En måtte verken bøte eller sone for noe drap som ble begått under et korstog, såfremt de som ble drept var vantro, eller hindret Herrens sak. Et korstog var som en pilegrimsreise, ja kunne sees som et klosterliv i kamp, et kristent samfunn på marsj for Gud. Deus Vult, Gud vil det, sa korsfarerne som dro fra gard og grunn for å få frelse og gå der Han hadde vandret.

Det lydighetsidealet som var kjernen i føydalsamfunnet, fikk også sitt ansikt innen klosterbevegelsen. St. Benedict sa:
”Obedience without delay is the first degree of our state of humility. Give up your own will and take up the strong and noble arms of obedience in order to fight under the banner of Christ, our true Kin.”

Utviklingen av ridderstanden under føydalismen førte også til endrede begravelsesritualer. Nå forlangte føydalherrene at kirken mer aktivt gikk inn for å sikre avdødes raske gjennomgang fra dødsriket mot himmelen. Det var Guds vilje at herrens fremste stridsmenn var best mulig kledd, bevertet av tjenere med den beste mat og drikke, slik at de skulle være best mulig i stand til å føre kampen for Guds rike, enten det var med våpen eller bønn. Det var også Guds vilje at alle undersåttene skulle slite og arbeide for å holde disse Guds stridsmenn med alt de trengte. Og idealet var som i Chretien de Troyes bok om Perceval, en ridder skulle lære seg våpenbruk, høviskhet, lære kjærlighetens sødme å kjenne og søke å forstå religionens mysterier.

Klostrene utviklet seg, fra å være et sted der munkene var totalt avsondret fra den virkelige verden, til at de begynte å delta i samfunnet. Ny bølge av religiøsitet førte til brødreorganisasjonene som mente at avsondringen ikke var bra. En skulle gå ut og preke evangeliet til allmuen, reise rundt og fortelle folk om den rette veien. Dette sammenfaller i tid med utviklingen av frelsesbegrepet med en mer individuell orientering av syndsbegrepet. Og siden vanlige folks frelse også ble av interesse, førte dette også til en styrking av lokal kirkeorganisering. Det måtte jo være noen der folk var som forrettet sakramentene. Som dåp, giftermål, skriftemål og begravelser. Vanlige folk måtte følges opp siden synden ble utmålt individuelt. Og for å få råd til lokale prester, ble tienden innført på 1100 tallet. Og etter hvert ble også de lokale kristne samfunn, menighetene overlatt ansvaret for både å reise og vedlikeholde lokale kirkebygg. Og de lokale kirker og klostre var viktige på andre måter også. I en tid med nesten fullstendig analfabetisme var bilder et viktig middel for få folk til å forstå kristendommen. Kirker og klostre var fulle av bilder, altertavler, tak- og veggmalerier som alle fortalte en historie geistligheten mente var viktig at folk forsto. Om skapelsen, arvesynden, Jesu liv og virke, budene, og ikke minst fortellingene om helvete og himmelen. Det hele var en illustrasjon av budene, trosartiklene og fortalte om nåde og synden. Kirken ønsket ikke at folk skulle lese, men ut over 1100-tallet begynte stadig flere lekfolk å lære seg å lese. Dette som et resultat av de nye føydalstatenes behov for skriftliggjøring av sin egen administrasjon. Dette førte til tilgang til de hellige skriftene også for lekfolk, rike men ikke-geistlige. Og kirkemøter og synoder begynte å bli opptatt av hva allmuen burde vite og lese. Mysteriespillene begynner på 1100 tallet, også dette ble en form for oppdragelse i troen hvor folk kunne delta aktivt.

Helgener som føydale mellommenn?
Helgener ble viktige mellommenn mellom vanlige folk og Gud i veien mot frelsen. Tankegangen var den samme som i ellers i samfunnet, for å nå fram til de som hadde makt, måtte en bruke mellommenn. Og et fellestrekk ved alle helgener er at de stort sett er av adelig bakgrunn. En helgen var medlem av Guds hoff i himmelen. Og fra starten av fikk kirken utallige helgener. Lokale hellige kvinner og menn som det ble sagt hadde levd et virkelig kristent liv, og som både i levende live og særlig etter hans eller hennes død hadde bidratt til mirakler. Utallige lokale historier om folk som ble friske fra sykdom ga stadig næring til vandringer for vanlige folk. Helgener var ofte lokalt begravd, og folk fra fjern og nær kom til feieringer som ofte sammenfalt med markeder. Her kunne en slå to fluer i ett smekk, sikre seg varer og sikre seg frelse. Men utviklingen av alle lokale helgener begynte å bekymre kirken på 1100 tallet. Det hele var ute av kontroll, og en forsøkte å innføre et slags godkjenningsstempel på lokale helgener. Uten at folk brydde seg så mye om det. Og i de fleste tilfellene tok kirken sentralt og godkjente alle de lokale helgener som hadde stor oppslutning lokalt. Det gjaldt jo å sikre seg kontrollen over det religiøse liv.

Endring av maktforhold:
På 1000 tallet skjedde det en endring i maktforholda i Europa. De store kongene som Karl den store hadde hatt kontroll over store områder. De var alltid på reisefot, og reiste gjennom sitt rike og bodde og levde rundt omkring. Lokale fyrster betalte for kongens følge, og gavekulturen var viktig. Men da det Vest-romerske riket brøt sammen og ble oppdelt i mindre enheter, begynte også kongene å bli mer bofaste. Da hadde de kun kontroll over sitt eget lokale område, og måtte dele landet opp i len. Så en svekket sentral kongemakt ser ut til å være forutsetningen for føydalismen. For selv om de lokale føydalherrer i prinsippet var underlagt kongen, var de sjelden i hans nærhet, og kongen dro sjelden på visitt. I praksis var de lokale føydalherrer blir småkonger som fullt og helt kontrollerte sitt område.

Svekket sentralmakt, oppsplitting av makt, innføring av føydalstruktur og en styrket kirke, førte til utvikling av frelsesbegrepet. Når makt ble mer lokalt orientert, førte det til mer individualisering av folks forhold til Gud. Det var ikke lenger slik at en stor konge var ansvarlig for hele folkets frelse, og at han var mellomleddet mellom mennesker og Gud. Kirkeorganiseringen ble mer lokal, og lokale føydalherrer overtok den tidligere sentrale kongens organisering av forholdet mellom verdslige og Gud. Det var derfor nå føydalherrene begynte å bygge kirker, donere jord og rikdom til klostre og kirker. Og ble de ypperste av de sekulære i forhold til Gud. For ved dette arbeidet sikret de både egen, slektens frelse, og ga alle andre undersåtter en større mulighet for å oppnå frelsen.

I år 1000 sa abott William av Volpiano:
”The power of the roman emperor, to which monarchs trroughout the world were formerly subject, is now divided among several scepters in the various provinces, while the power to bind and to unbind, both in heaven and on earth, has been bestowed upon the doctrinal authority of Peter and is inseperable from it.”

Konklusjon.
Frelsesbegrepet utvikler seg helt klart gjennom middelalderen fram mot år 1300.
Viktig her er utviklingen fra det kollektive passive til det individuelle deltakende.
Og overgangen til et mer personlig ansvar for egen frelse, og klarere regler for hvordan den enkelte kunne påvirke sine egne muligheter for å oppnå frelse. En kunne selv bidra til egen frelse, og var ikke bare overlatt til at andre gikk i forbønn. Selv om dette fortsatt var svært viktig. Guds rike ble oppfattet som et rike på jorden, med en konge omgitt av et hoff. En kunne be til sentrale personer i hoffet rundt Gud. Prester og munkers oppgave var å bidra til at det enkelte mennesket ble frelst, og de kunne gå i forbønn også for avdøde personer. Folk kunne kjøpe seg messer, både for seg selv, og for avdøde slektninger for å avkorte tiden i skjærsilden og sikre seg og sine en mulighet til frelse og et evig liv.

Men hvordan oppfattet folk flest Gud i middelalderen? Det får vi kanskje aldri vite, men i en tid hvor alle bortsett fra et ekstremt lite mindretall var analfabeter, var tilgangen til Guds ord liten. Og hvor mye skjønte folk flest av det som ble sagt? Guds ord ble sagt på latin, et språk knapt de geistlige sjøl kunne, så en kan fundere på hvor mye av bibelens ord som nådde inn i de mørke små stuene vanlige bønder bodde i. Vi kan tenke oss et liv i slit, et liv preget av liten avkastning av jorda, avbrutt av stadige feilslåtte innhøstninger, hungersnød som aldri var langt unna uansett hvor mye en arbeidet. Og ens egen plassering i hierarkiet var gitt fra fødsel til evig tid. Det var ingen avansementsmuligheter, ingen mulighet til å krysse standsgrensene. Det var en verden hvor adel og føydalherrer var som Gud sjøl. De kunne gjøre hva de ville med undersåttene, og folk flest var totalt avhengig av herrenes luner. Og herrene var ikke bare herrer på jorden, de sto også langt over vanlige folk i forholdet til Gud. Men frelsen var mulig for alle, og streben etter å nå denne var altoverskyggende i et hvert menneskes liv. Å bli frelst og tilhøre Herrens hærskare var et hvert menneskes drøm, og noe man etter hvert kunne bidra til selv. Det var ikke bare en mørk middelalder, det var en tid med håp om et bedre liv, om enn ikke i denne verden.